Rolf Lyngmoe var født på Sandland i Loppa 23.7.1903. Han viet sitt liv til misjonsarbeid, og var frem til krigens dager ansatt som emissær i Samemisjonen. Da han var barn falt han på isen og fikk en skade i armen som fulgte ham livet ut. Han giftet seg med Agnethe Nilsen Penta, og sammen fikk de sønnen Roald Aksel Marelius vinteren 1943. De bosatte seg i Hønseby, sammen med Agnethes foreldre - og den gamle dama Karen som bodde der på legd. De viet sine liv til gården og jobbet fra morgen til kveld for å livnære familien og holde sine livsverk vedlike, men krigen tvang dem fra hjemmet og jevna alt med jorda. Den brente jords taktikk etterlot seg ingenting annet enn ruiner og dyp sorg.
Like etter krigen kom Rolf Lyngmoe tilbake i Hønseby med håp om å bygge opp det som ble jevna med jorda høsten og vinteren 1944/45. Men helsa var skrantende. Det gikk koldbrann i armen og amputasjon var eneste utvei. I tiden rett etter krigen stod ikke annet enn gravkapellet igjen i det utbrente Hammerfest. Misjonsskipet «Elieser 4» lå i havna og fungerte som flytende sykehus under gjenreisningen. Om bord – med begrensa operasjonsutstyr og dårlig tilgang til bedøvelse og annen medisin – gjennomførte legene amputasjonen. Blodtapet var så stort at livet ikke stod til å redde.
19.11.1945 døde Rolf Lyngmoe. Hans kiste ble ført med båt til Sandland i Loppa hvor han ble begravd. Hans dagbok fra evakueringshøsten og siste del av krigen gir ettertiden et innblikk i hverdagene under okkupasjon og fordrivelse.
Tidens tann har dessverre tært på den originale håndskrevne dagboken, noen ord i slutten av dagboken delvis uleselig. Det er derfor ikke mulig å vite 100 % hva som har stått der, men ordene er forsøkt rekonstruert i denne utgaven og er merket med skarpe klammer [].
Det er lenge siden dere har hørt noe fra meg. Vil derfor fortelle litt om hvorledes jeg har hatt det.
Evakueringsordre ble gitt d. 3/11-44. Alle skulle samles på telefonstasjonen og reise med første båt. Den neste dag om kvelden var vi så samlet til møte – det siste. Vi fikk en uforglemmelig stund. Noen søkte gud i sin nød og ble frelst. Det var ikke mange som ikke ba til Gud da, både høylytt og i stillhet. Har ikke før vært på et så gripende møte i Hønseby.
Også en evakueringsordre
Bededag – tidlig om morgenen kom en ny ordre. Den lød: ”Tøm husene, røm til fjells, for tyskerne kommer og brenner husene: Invasjon forestående.” Denne ordre skapte et veldig virvar. Små og store, gamle og unge pakket og bar alt det de klarte. Noen gravde jordhuler og gjemte sakene i. Andre gjemte i ur og under store steiner. Ordren kom fra noen som hadde hemmelig sender et sted på øya, er det opplyst seinere.
Om kvelden rømte så alle til fjells. Det ble en uforglemmelig natt. Noen lå under store steiner. Andre i ura, atter andre gravde seg inn i høysåter man hadde på fjellet. Sånn ”sov” man den første natt som hjemløse. Jeg hadde dog en liten gamme som tidligere var benyttet til båthus. Den var ikke beregnet til menneskebolig, var derfor både utett og læk. Lå ca. 6-7 km. fra sjøen ved et vann. Men der var dog skjul for vind og det var vi glade for.
Om morgenen gikk jeg rundt i haugene og snakket med naboene. Hist og her så jeg en enslig mann som holdt utkikk mot sjøen. Man turde ikke gå ned til sjøen, mens det var lyst. Sånn hadde vi det de første dagene. Som jaget vilt flakket vi om i ødemarka. I mørket listet vi oss til våre gjemmesteder for å hente mat.
Ingen hadde ovn i hulene. Primus hadde vi, men lite parafin. Vi kokte flere dager mat og kaffe over lampa. Vi hengte kjelen tett over lampeglasset, varmen fra lampeblusset besørget så ”kokingen”. Det gikk flere timer før melka ble varm og maten ”kokt”
Ute under åpen himmel turde vi ikke ha varme. Vi var redd for at spioner på fjellet kunne se oss, eller flyene. – Røyken var et farlig signal om dagen og ilden om natta. Vi måtte kamuflere gammen med ris og busker.
Vi innså snart at dette gikk ikke i lengden. Især for oss som hadde små barn. Vi måtte lage oss større gamme og forbedre den vi hadde før. Ovn var en livsbetingelse. Hadde en liten ovn som jeg bar opp. Det ble riktig ”fest” i gammen, da vi fikk kokt mat på ordentlig vis. Varme behøvde vi jo også, for det led ut i november. Det begynte å bli lange mørke kvelder og kalde netter.
8de november
Om morgenen hører vi skudd i det fjerne. Det kommer nærmere. Oppskaket og angstfylte som vi er, undersøker vi hva det er. En mann fra ”utkikken” med kikkert forteller at han ser 7-8 mann som sprenger telefonstolpene. Dette er begynnelsen på ”veene”. Frykter for at husene samtidig skal legges i grus. Springer i skjul. Avventer det endelige resultat. Ser den ene stolpe felles etter den andre. Strengene klippes av. Forbindelsen brutt. Vi er utestengt og isolert fra øvrige verden. Velnok har vi et feltapparat, men kan intet gjøre, når ”tråden” er av.
En modig kvinne drister seg til å spørre tyskerne om de skal brenne husene. De besvarer det med et bestemt nei. Fant det rimelig at de ikke ville brenne noe i en bygd som ikke var militært mål. Når de hadde varslet om at de allikevel ville gjøre det, trodde vi det bare var for å skremme. Dertil hadde vi alle bedt så inntrengende til Gud om at han ville spare bygda vår for ødeleggelse. – Stolte på at Gud ville spare oss i nåde – og forresten – våre ”venner” og ”beskyttere” kunne nok ikke utføre en sånn skjenselsdåd mot oss. Velnok hadde vi både lest og hørt om den slags hærverk, men det var nok bare rykter. Ryktet fortalte også at de ødela alle båter. De ble enten hugget i stykker, sprengt eller senket ned. For sikkerhets skyld gjemte hver mann en båt. Dro de langt til fjells og dekket med ris, lyng og torv.
12de november
Det kommer en stor skøyte tøffende inn Hønsebyfjorden. De som først ser det, sender budstikker videre. Alle gjemmer seg. Ut på kvelden er det to modige menn som ror ombord og undersøker hva slags folk det er. Det er evakueringsbåten, den første og siste. Den skulle ta de ca. 400 menneskene som bodde der i distriktet, samt fiskeredskaper, møbler og kjøkkenutstyr. Å ta ut på en 30 mils sjøreise med barm, gamle og syke i en overfylt skøyte – midt i november anså vi som meningsløst. Bestemte oss derfor til å bli igjen. Trodde at krigen var slutt om kort tid. Og det holdt motet oppe. Fra no av var vi som fredløse. Var ikke ved sjøen annet enn om nettene. Da hentet vi forsyninger til fjells. Snakke høyt våget vi ikke. Gikk bare og hvisket og lurte. Så vi et menneske, krøp vi i skjul. Først når vi så det var kjente, ga vi oss til kjenne.
19de novemer
Tidlig om morgenen kommer en skøyte inn fjorden igjen. Denne gang er det tyskere. De gjør landgang. Går inn i fjøsene og leiter etter kreaturer – finner kuer, kalver, sauer og lam. Alt blir tatt. Folk ligger omkring bak knauser og steiner og ser når deres eneste ku så hensynsløst blir tatt. Hva de da måtte føle – Heldigvis hadde vi jaget 2-3 hundrede sauer til fjells, så de ble ikke tatt.
En gammel kone var så dristig at hun gikk i fjøset og jaget kua til fjells, når hun så tyskerne kom. Hun berget kua. Fikk sjøl nytta av den.
Det ble en stor slaktedag i Hønseby. Den største som har vært. Innvoller, hoder, bein og blod lå det utover marka. Det så ut som om det hadde vært krig – Et trist syn.
20de november
Ut på formiddagen kommer en av mine naboer med tre små barn og bringer denne triste melding: ”No er vi hjemløse. Tyskerne brente huset vårt i dag”. Kona hans hadde grått mye, ser jeg. De tårer forteller langt bedre enn ord, hva det vil si å bli hjemløs på denne måte. De ligger under åpen himmel, langt til fjells om natta, forteller de.
Etter å ha spist drar jeg og min venn opp på ”Oarje varre” (Sør fjellet). Herfra har vi god utsikt over Hønseby. No ser vi tydelig at de første hjem i Hønseby er lagt i aske. Skorsteinspipene rager opp som et uhyggelig gravmonument over årelangt, slitsomt strev og tapt livslykke. Her på ”Oarje varre” med ansiktet vendt mot Sørdal – brister min venn i en hjerteskjærende, sår, nesten krampeaktig gråt. Han vridde seg og stønnet som i den sværeste smerte – Og den lidelse er svær – For han var ribbet. Han hadde tapt alt – Det har vært mye av den slags tårer i Finnmark siste høst. Vil ikke du være med å tørke disse tårene? Du kan det ved å gi din pengegave, klær, husgeråd eller annet til de som har mistet alt.
Vi går ned fra fjellet. Langt vest i Sørøysund ser vi den ene brann etter den annen. Fjellet og sundet er dekket med røyk. Blir enige om at vi seinere på dagen skal gå å ”speide”. Jeg og svigerfar går til en haug nærmere Hønseby. Har god utsikt over hele fjorden. Som lammet siger vi ned – uten ord. Alle husene i Hønseby står i flamme. Også bedehuset. I en bukt på vestre side av fjorden er vårt hjem. Vi ser veldige røykskyer og blafrende ildtunger stige opp over åsryggen. Det er den siste hilsen fra vårt kjære hjem. Om kort tid er hele bygda forvandlet til en ørken – Var dette syn en virkelighet eller var det bare en ond drøm. Så var ryktene allikevel sanne – sørgelig sanne – ”Synet” etterlater seg mange såre, lidelsesfulle tanker. Trett, motløs og såre i sinn vandrer vi til vårt beskjedne ”hjem” i ødemarka.
Et nytt rykte fortalte at tyskerne skulle leite etter folk og ta de med seg. De hadde endog sporhunder med, så det nyttet ikke å gjemme seg. Heretter gikk man ennå mer i skjul. Bygde sine hytter på de mest avsidesliggende steder. Og laget de så ”usynlige” som mulig. Et nytt huleboerliv var begynt. En kummerlig tilværelse. Hulene ble av nevnte grunn så lav at man ikke kunne stå oppreist. Måtte gå kroket heile dagen.
Lille Roald (gutten vår) syntes det var morsomt i den tida, for da var han så ”stor” at han for det meste nådde med hodet i taket overalt i gammen. Mat hadde vi rikelig. Aldri har jeg spist så mye kjøtt som i høst. Hadde forberedt oss med mat til mai-juni 1945. Da regnet vi at tilførselen utenfra (de allierte) måtte komme oss til gode.
Så går dagene. Rett som det er ser vi himmelen farget rød. Utkikkpostene forteller om branner her og der – det lir mot jul. No sees det ingen branner mer – for det er intet å brenne – Finnmark er lagt øde. En eneste stor branntomt.
Etter hvert som tida går, blir vi dristigere. Ror ut på sjøen for å fiske. Gud har sendt rikelig med fisk til oss. Vi har mat – god mat nok.
Det er ingen julestemning over oss og ingen juleforberedelser. I julehelga benytter jeg allikevel anledningen til å ha to møter. Det var velsignede samvær om Guds ord. Herren var nær.
Nyttårsdag besøkte jeg flere av naboene i Hønseby. Et sted holdt jeg andakt. Og det var de svært glade for.
6de januar 1945
I grålysningen rodde jeg og svigerfar for å besøke en avsidesliggende familie, for der var en gammel, sykelig kone. Tenkte å synge og å lese Guds ord for henne. Kommet nesten til bestemmelsesstedet, hører vi motordur i det fjerne. Ror straks mot land. Men for seint. Vi er allerede oppdaget. Det er en norsk skøyte med tysk gestapo på ”jakt” etter bortgjemte. Under veldig rop og skrål, kommanderer de oss ombord. Står ferdig med geværene mot oss.
Kommet ombord spør de om der bor folk og hvor mange. Jeg gir ingen riktig opplysning. En gestapo slår meg flere ganger i ansiktet. Tror han skal skremme meg. Er heilt rolig. Påstår bare at jeg ikke kjenner til forholdene. Straks etter blir en annen tomannsbåt tatt. Skøyta går med sakte fart langs land. De ser i kikkert alle veier. Forteller de har sett tre båter og spør hvor de er. Jeg forteller at jeg har sett to båter. De sier jeg lyver og slår meg. De så altså tre båter. Jeg så to, min var den tredje. Forklarte ikke nærmere ”gåten”. Resultatet ble at den tredje båt fikk anledning til å gjemme seg på den andre side av øya (Vinna).
Skøyta siger framleies langs med Vinna. Her oppdager de spor i sneen. Straks på land. Går etter sporene. Finner fem voksne og et barn. No setter de kursen over sundet imot Eidvågen. Ser et hus på Eidvågnes. Ror i land. Der er to familier. Den unge mannen blir tatt med som sikkerhetsfange, mens den øvrige familie blir igjen. De skal gjøre seg klar til å reise om to dager.
Atter på leiting etter andre – uten resultat. I Eidvågfjorden finner de en båt, fiskeredskaper og flere kasser tørrmelk. Alt tar de. Herfra går turen til Hønseby, hvor min svigerfar settes opp land. Om to dager kommer de tilbake og henter min familie. Jeg blir med til Hammerfest som sikkerhetsfange. Her ble jeg satt i arrest. To netter ”sov” jeg på bare gulvet uten noe over eller under. Lite mat fik jeg også. Herved var fangelivet begynt.
8de januar
Kl. 6 om morgenen går en bevæpnet tråler til Hønseby for å hente min og de andres familie. Jeg får være med som kjentmann. Kommet i land drar jeg sammen med tre tyskere til fjells. Stanser ved hytten vår. To tyskere går videre for å leite etter andre. Går til en hytte og finner Nils Sørelv og hans tante. En står igjen som vakt. Jeg bærer ut av gammen alt vi har der. Men får ikke ta mer med meg enn det jeg kan dra på kjelken – en gang. Da føret er dårlig – mye nysne – blir det ikke stort jeg får med. Bærer allikevel alt avsides. Blant annet en halv sekk (50 kg) brødmel, kjøtt, talg, klær og en sekk med skinn. Om de brente det eller ikke, vet jeg ikke. Håper det kom mine naboer til gode.
Jeg drar ”lasset” ned til sjøen. På Pervannet møter jeg min venn fra Sørdal. Han er også blitt funnet under den samme rassia. Heldigvis er det no så mørkt at sporene til hulene vanskelig kan sees. Derved blir de andre naboene igjen – uoppdaget. En tysker ser en hule og spør hva det er.
Min venn forklarer at det er en torvskjå. Tror det ikke og skyter flere skudd i retning mot skjåen. Da min venn frykter for at folk kan komme ut for å se hva det er, svinger han skiene, setter utfor en bakke – sånn er det at vi møtes på Pervannet. Tyskerne skynner seg etter, redd for å miste ”fangsten”. Kommet et stykke ned i bakken, forsvinner han i sneen. Han er lite vant til å stå på ski, stakkar.
Bestemor bærer lille Roald på ryggen ned til sjøen. De andre er nede og graver fram av sneen, det vi gjemte i høst. Vil gjerne ha mest mulig med oss. Men tyskerne setter snart en stopper for det. Ullsekker, gulvmatter og glasstøy, medisiner, skinn, fiskeredskaper, billeder og ellers alt hva de kommer over kaster de på varmen. Roper og skriker som ville, skynner på at vi snart må bli ferdige. Tre kasser melk og symaskinen tar vi også med. Det tok de usle banditter ubarmhjertig i fra oss. Skiene og andre ting beslagla de – ”Det er vårt”, sa de.
På hjellene hang det noen gamle seigarn. Det kastet de på sjøen. De fire geiter og sauer som vi hadde tenkt å ha over vinteren ble også deres eiendom – De herjet og rant, så det var rent utrolig. Fire hytter, fem fjøser og to ”hus” ble brent i Hønseby den dag. Og fire hytter utenom. Det var seint på kvelden da vi kom til Hammerfest. Fikk ikke komme oss til ro før kl. 3 om morgenen. En langt, trist og slitsom dag var endt. Aldri hadde jeg vært så fattig som no. Eiet ikke meg sjøl heller. Om ettermiddagen i 4-5 tida ble jeg igjen arrestert. Fikk enda ligge 2 netter på bare gulvet.
Den 11/1. klokka 20 reiset vi med forpostbåt til Tromsø ca. 100 evakuerte – Her var mange kjenninger ombord fra Sørøy, Magerøy og Slåtten. Alle hadde de forskjellig å fortelle om tyskernes grufulle herjinger. Kapellet i Slåtten brente de. Rev ned kirkegårdsgjerdet og sparket over gravstøttene. På mange måter var de som ville eller besatte. Enkelte steder brente de fjøsene med levende kreaturer i. Folk hørte jamrende dyreskrik lange veier. Å, så grusom menneskene kan bli.
Ombord hadde vi det godt. Mannskapet overlot sine lugarer til oss som hadde barn. Kaffe og brød fikk vi ombord og –”bombom” til barna. Hele reisen foregikk i mørke, ”som en tyv om natta”. Ikke et lys å se på land. Det var som om det aldri hadde bodd folk på disse steder. Bare en og annen tysk vaktbåt som lå og ”morset”. – Det er den tristeste reise jeg har gjort hittil. Det var sydvest kuling og regn på turen. Mange var sjøsyke. Endog flere av marinefolket. Sannelig var de dårlige sjøfolk.
12de januar
I Tromsø ble vi ”godt” mottatt. Gestapo førte oss opp til et av sine kontorer til et kort forhør. En av dem skjente oss veldig ut og lovet å sende oss til Sibir. Han sa vi så ut som russefanger. Etter forhøret ble vi satt inn i en mørk, skitten kjeller – en uhyggelig trang fengselscelle. Der var vi 24 mann i 2-3 timer. Herfra ble vi under streng bevoktning ført til fergekaia. Så ferget vi over sundet og marsjerte oppover til Krøkebærsletta – fangeleiren i Tromsø.
Livet i fangeleiren her
Vi ble straks oppstilt i militær orden foran vakthuset. Etter tur gikk vi inn for å bli ransaket. Pengene, uret, sangboka og nytestamentet ble tatt i fra meg. Det hadde jeg aldri tenkt at jeg ikke skulle få ha Guds ord med meg. For jeg hadde hørt at N.S forsvarte kristendommens grunnverdier. Å nei tyskerne var gjennomgående så Gudløse og Gudfjerne som det bare går an å være. Ja, de har sin Gud – sin avgud. De dyrker mennesket. Det er det moderne hedenskap. Men den levende Gud tror de ikke på. Og levende kristendom hater de. Det har vi sett eksempler nok på i disse krigsår.
Nå er vi altså innenfor piggtråden. Her blir vi gjort kjent med reglementet. Vi skal lære å hilse, eksersere og å være som anstendige mennesker. Så får vi høre hva vi har ”lov” til og ikke lov til. Å gå utenom det første gjerdet er å gå inn i dødssonen. Denne ”sone” må ikke betredes uten særskilt tillatelse. Hvis en av oss rømmer fra leiren, blir ti skutt. Brev får vi skrive en gang i måneden, men bare på den ene side av et lite ark og innenfor en bestemt ramme. Om politikk, forhold i leiren osv må det intet nevnes. Matpakker kan vi få motta, men bare to kg. pakke pr. måned. Og en klespakke på fem kg.
Dog var det ikke så aldeles nøye. Vi fikk motta flere matpakker for måneden. Og ikke var de så nøyaktig to kg. heller.
Av andre ting vi ikke har lov til nevnes: å gå med hendene i bukselomma, røyke på rommene og i arbeidstida er høyst straffbart.
Kl. 6 stikker vakta hodet inn gjennom døra og roper: ”upstein”. Da må alle sprette opp i en fart. Noen minutter etter er han atter inne og kontrollerer om alle er oppstått eller noen har røyket. I tilfelle blir det straff. Den består i enten å sitte ute midtvinters å spise, noen dagers enecelle, forlenget arbeidstid, ingen middagspause, springe flere ganger rundt en, to eller tre brakker eller å gå med hodet i gjørme og dynn like til halsen osv.
Arbeidet blir tildelt etter kvalifikasjoner. Jeg har innearbeid – korridorvask og ”sjaise” kommando.
Dagene går. Vi har våre gleder også i fangeleiren. Det er hver gang vi ”får” tobakk. Det er den første og femtende i hver måned. Vi må sjølsagt betale det vi får, men gjør det gjerne. Glede, ja, fest er det hver gang vi får pakke – helst matpakke – og brev. Og for hvert måltid, så har vi og den glede at noen av fangene blir løslatt, at arbeidsdagen er slutt og at det er fridag – søndag.
Vi begynner å bli vant med forholdene, men trives ikke. Vi er delt inn i tre grupper, ettersom vi er ”små” eller ”store” ”forbrytere”. Den første gruppe har rød stripe på venstre arm og har ikke lov til å gå utenfor det første gjerdet. De er de ”farligste”. Den andre gruppe har hvit stripe – og kan ikke gå utenfor det andre gjerdet. De er ikke så ”farlig”. Den tredje gruppe har intet merke og kan gå utenom alle gjerdene. De er ”ufarlig”. Til denne gruppe hører jeg.
Av nyheter har vi bladet ”Tromsø”. Litt tyske nyheter får vi ad omveier, likeså London nytt. Vet så noenlunde hvordan de virkelige forhold er. – Rykter er det mye av, men vi griper alt med begjær som den druknende etter et halmstrå. Et rykte forteller også at det skal bli stor transport. Og nå blir det stor spenning i leiren. Det blir generalappell. 155 mann ropes opp – og disse skal sendes – jeg blir med.
21de februar
155 fanger marsjerer godt bevoktet ned til fergeleiet. Det er mildvær. Sneslapset skvetter til alle sider, for tempoet er upåklagelig. Snart er vi om bord i ”Lofoten” som skal føre oss til vårt ukjente bestemmelsessted. Om bord får vi den beste forpleining. Langs hele ruta er de underrettet om hva slags ”turister” som er på reise. På alle tenkelige måter smugles det inn matvarer og tobakk. Ventilene er en betydelig ”inngangsport”. Uheldigvis blir det oppdaget og ventilene lukkes forsvarlig for hvert stoppested.
Reisen varer i 4 ½ halvt døgn. De har god tid, og det er vi glade for. Vi har fått spise oss mette – så mett har vi ikke vært de siste 6-7 uker. Vi er begynt å bli tynn i kinna og lett i vekta.
26de februar
Vi er i Trondheim. Ser forgjeves etter kjentfolk. Har hatt lyst til å snakke med Heiervang. Men sånt er forbudt, vet jeg. I militær orden marsjerer vi gjennom byen. Folk stanser og ser, rister på hodet og snakker stille: ”fanger”, hører jeg i forbifarten. Vi stanser foran en stor jernport. Huff, disse uhyggelige jernporter. Er kommet til Vollan fengsel. Det verste i hele landet, hører vi. I gårdsrommet blir vi stående til kvelds. Det er mildvær med sludd, så vi blir halvvåte. Leit å stå der så lenge. Mens vi venter på å komme inn på ”hotellet”, spiser vi vår medbrakte niste. Setter oss på bagasjen og – venter.
”Hotellet” er langt fra førsteklasses. Bekvemmeligheten og hygiene beklagelig. På et mørkeloft skal ca. 220 mann plasseres. Det blir mangel både på plass og sengetøy. Den natt er det mange som sitter og ”sover” – uten sengetøy. Skittent og usunt er det. Den rene pesthule. Men så er det jo bare fanger som skal bo der. Og de har intet menneskeverd. Neste dag reiser heldigvis en del, men det er allikevel så altfor fullt og trangt.
Her er det galt på mange vis. Må spørre om får lov til å gå våre egne ærender.
Alle spørsmål må stilles på tysk. Kan man ikke si det tydelig eller høyt nok, får man stå der som en narr og gjenta det inntil det blir godtatt. Alt er anlagt på å plage. Opp og ned trappende må man fly som galne. ”Tempo”, ropes det hele dagen. På et minutt skal ca. 200 mann klare å komme opp de smale trappene i annen etasje til mørkeloftet. Klarer vi ikke det, må vi ned igjen og begynne på nytt. Og merkelig nok, vi klarte det. For den minste ”forseelse” er det straff. De mest komiske bevegelser skal gjøres. Man må være akrobater for å klare alt.
En dag er vi 15-16 mann ute på veiarbeid. Det går stadig tyskere frem og tilbake over gårdsplassen. Og disse skal vi hilse på. Lynrapt skal lua rives av med et smell mot låret, og stå i stram ”giv akt”, inntil de er gått forbi. I et ubevoktet øyeblikk går en tysker forbi oss uten at vi ser det. Ingen hilser. Vakta noterer. kl. 19 ropes alle ”syndebukkene” ned i gangen og en morsom ”gymnastikk” begynner. Alle er ikke like myk i lemmene. Og stillingene blir deretter. Armer og knær er som rustne hengsler som ikke kan bøyes. De peser og blåser som kvaler og er aldeles dødstrett. Men tyskeren driver på. Retter på armer og bein, skråler og hujer.
Fra mørkeloftet har noen listet seg fram for å se på oss. Vakta oppdager det og springer opp. På spørsmål hvem det var som så ned, er det bare en polakk som gir seg til kjenne. Resultatet er at alle må ut i gårdsrommet og får en lenger og verre straff enn vi. Glade går vi opp på mørkeloftet og venter til kameratene kommer. En stund efter kommer de våte av regn og svette, sinte på de hensynsløse plageånder som ikke tar hensyn til gamle og syke.
Dagene går. Vi hører om transport igjen og går i spenning
14de mars
Det er bestemt at ca. 80 mann skal sendes fra Vollan, men vet ikke hvorhelst. Tidlig om morgenen farer 4 busser av sted – fullastet. Jeg er lite kjent på de trakter, men såpass at jeg forstår om det bærer sør eller nord. Nordover ser jeg. Men hvor? Til Midtsand, Fallstad, Mosjøen eller Narvik. Ja, det er hemmeligheten.
Ut på ettermiddagen stanser bussen ved en jernbanestasjon: Rognland. Vi føres inn i en ”kupe” – en kuvogn. Her skal 41 mann være med sin bagasje. Det lukter fjøs. I halm og skitt skal vi sitte – og plassen er liten. Så snart vi er kommet inn, lukkes døra igjen og låses. Vi er i mørke.
Fra Fallstad kommer ca. 150 mann som skal være med i samme transport. Henimot midnatt er vi i Trondheim igjen. Turen til og fra Rognland var bare for å plage oss. I Trondheim er det nokså mange folk på perrongen. De jages bort og trues på det strengeste. Kvinnene er både pågående og modige. Adresser gis og noteres. Telegrammer skal sendes til slekt og venner. Tapre mandige kvinner.
Kl. 2 går toget sørover. Ved 7-tia åpnes dørene og lyse, glade kvinnestemmer høres. Vi får mat fra Røde kors og vann. Nå får vi gå ut og lufte oss. Tyskerne har hast, skynder på at damene må bli ferdig. Når alle har vært ute, puttes vi inn igjen – bak låste dører. Humøret i kuvogna er førsteklasses. I 13-tia får vi ertersuppe og brødpakker. Så får vi mat kl. 16, 20 og 24. Det blir mer enn vi spiser. Gjemmer varsomt reservene. Det kan komme vel med siden. Tidlig neste morgen er vi i Oslo.
16de mars. På Grini
De har ingen hast med å åpne dørene; å slippe oss ut eller sende oss videre. Først i 9-tia busser vi til det verdenskjente: Grini. Her stilles vi opp på den gamle appellplass – foran hovedbygningen – kvinnefengselet, hvor vi med bagasje skal ransakes. De gamle fanger har i all hemmelighet varslet oss om å gjemme ringene, urene, åpne hermetikkboksene, rote i margarinen og bryte av brødene hvis vi skal få beholde det. Det oppstår derfor et febrilsk arbeidstempo bortover hele plassen.
Nå kommer tyskerne med flere bårer. De skal ta fra oss det vi har fått, hvis de synes det er for mye. Og mye mat kom de tyske røverne til gode. Jeg beholdt heldigvis alt mitt. Herfra går vi inn til ”det hvite hus”, hvor våre verdisaker skal innleveres. Her får jeg overraskende igjen sangboka og testamentet jeg innleverte på Krøkebærsletta.
Så går vi til barakke 20. Her må vi ligge uten sengklær til vi blir avluset. Neste dag begynner avlusningen. Og det trengs for dets tall er: ”legio”. Vi blir badet. Kropp og klær inngnidd og desinfisert. Her blir vi målt, veid, undersøkt og nummerert. Etter avlusningen får vi rene, gode nye sengklær – Her er hygienen førsteklasses – I den retning går det ikke an å få det bedre noen steder.
Plassen er god. Alle har køyer å ligge i. Vi liker oss godt. Brakka ligger avsides, så kunse (leirkommandanten) er sjelden her på inspeksjon. Også her er fangene inndelt i grupper og får sitt ”utmerkelsestegn”. Noen får en gul trekant på bryst og rygg – Det er de ”farligste”. Andre får en hvit trekant. Det er gidslene. Atter andre får et blått bånd rundt venstre arm – Til denne gruppe hører jeg – For øvrig er det en mengde ”striper”, ”merker” og ”tegn” alt etter arbeidets grad, arbeidssted og ledelse.
Alle under 45 år må eksersere – Og det gjør man gjerne. Så lenge det står på er man fritatt for annet arbeid. Det varer som regel 2-3 uker – eller lenger. Ferdig med eksersisen blir tildelt arbeid. Jeg får jobb i indre vedgjengen. Det daglige arbeid består i å bære 4 kasser ved til sykerommene.
Hver dag må vi stille opp 4 ganger. Kl. 7, 14, 18.30 og 22. To ganger er det telling. Stemmer ikke tallet, må vi stå til alt kommer i orden. Som regel er det en tellefeil.
Av nyheter har vi Osloblad, tysk radio og hemmelig Londonnytt. Rykter er det veldig mye av, så det ende rykte slår det andre i hjel. Vi er godt orientert og underrettet om begivenhetens gang. Og følger spent med.
Vi har mye musikk. Som regel spiller et orkester hver søndag for oss. Av og til innbydes vi til en musikkaften i ”teaterlokalet”. Her er det et strykeorkester som underholder.
Sånn går dagene med matprat, soling i arbeidstida, og venting. De fleste er underernærte. Enkelte nesten ukjennelig – Under oppstillingen er det ofte noen som besvimer av utmattelse. Helbredstilstanden er forholdsvis god. Dog er det nokså mye fordøyelsessykdom – For alt må benyttes til mat. Det er ikke sjelden å se folk på avfallsdongene som leter etter ”mat”. Potetskrell og liknende spises med begjær og – fiskeavfall.
Grisene blir ofte snytt på kosten, for de må ”dele” med fangene – Å være sulten er en veldig lidelse. Dag og natt å kjenne et veldig sug en lidende, umett trang etter mat. Til dels var vi så slappe at vi orket nesten ikke å gå. Gikk bare og sjanglet. Man ble som gjenferd. Et trist syn. På Grini var alle stillinger og stender representert. Hele Norge. Og en stor del av Europa. 18 nasjoner. Men vi var dog bare et nummer – ikke mer.
Det har vært spenning i leiren de siste dagene. Vi visste at krigen var tapt for tyskerne og at de hadde kapitulert i store deler av Tyskland, Holland, Frankrike, Danmark og Belgia. Men hva ville skje i Norge? Ville de kapitulere eller oppta kampen her. Spenningen var stor og ryktene mange.
7de may
Tidlig om morgenen fortalte ryktet at krigen var slutt, men vi var så vant med sånne rykter at vi trodde ikke så mye på det. Fikk også høre at det skulle være generalappell engang i dag. Kl. 17 blåste sirenen og alle skyndte seg til sine respektive plasser. I løpet av få minutter hadde de 5500 fanger inntatt sine plasser. Fangene ble straks klar over at denne appellen skilte seg ut fra tidligere appeller på Grini. Hele leiren S.D. personale med kommandanten i spissen hadde samlet seg i inngangsporten foran appellplassen, og borte ved barakkene såes enkelte grupper av poster som ubevæpnet sto der som tilskuere. Det var ikke antydning til ”mijtsen ab”, melding eller annet av det som ellers hørte til, når kommandanten var i leiren – på appellplassen.
En sivil herre kom fram på kommandoplassen, og presenterte seg gjennom høytaleren som dr. Södermann fra Stockholm, den svenske sjefen for de norske politistyrkene i Sverige. Han meddelte kort og fyndig at krigen er slutt – også i Norge. Tyskerne har kapitulert betingelsesløst i Norge – Nå er det slutt med hilseplikt og all servilitet overfor tyskerne i leiren, erklærte dr. Södermann. Herfra drar jeg til Møllergata og Mysen for å gi fangene der den samme beskjed – Jubelen og stemningen var ubeskrivelig. Hvor man snudde seg så man tårevåte øyner. Orkesteret intonerte ”Ja, vi elsker” og så løs det tre vers av fedrelandssangen fra 5-6 tusen struper.
Under slik høytidelighet og alvor har vel denne sangen neppe vært sunget før.
Kl. 21 samme dag ble det ny generalappell. Etter en trompetfanfare kommanderte personalsjefen, ”luen av” og ”retning høyre”. Alles blikk var vendt mot hovedbygningen. Da glir det norske flagg sakte til topps. Den første gang i Grinis historie. Og vi synger fedrelandssangen og kongesangen. Vi tok hverandre i hendene og ønsket hverandre til lykke med freden og friheten. Og ingen forstår hva frihet er uten først å være fange. Vi var ør av lykke. Den natt var det ikke mange som sov på Grini. Det vi nå hadde opplevd var verd hele Grinioppholdet.
Dagen etter var det livlig i leiren. Mat fikk vi i overflod og sigaretter ble kastet i alle retninger i store mengder. Røde kors besørget også sendt telegrammer til våre kjære.
9de may
Jeg hadde ikke vært utenom jernporten siden jeg kom til Grini. Det var derfor et gripende øyeblikk, da jeg busset gjennom porten, ut – i friheten. Tenkte på den stund da sjelen frigjort drar inn gjennom porten til den evige fristad. Hvilken salighet. Det er bare løslatte – frigjorte syndens fanger som får komme inn.
På veien til Oslo møtte vi flere biler med kvislinger – uniformerte frontkjempere – eller hirdfolk – på vei til fangeleiren. Det var en påtagende trykket stemning over disse arme, forvillede landsmenn.
Bussen gled med sakte fart for at flest mulig skulle få se oss som nå var frigitt. Og den hyldest til æresbevisning vi fikk, var så alt for uforskyldt. Glade, smilende og vinkende mennesker så vi langs hele veien. Vi fikk blomster og sigaretter – Da vi nådde Oslo, var tusener av barn og voksne samlet i gatene for å hilse oss velkommen. Vi stanset foran en restaurant, og ble benket ved et veldekkende bord. Så ble vi bilt til vårt losji. Jeg fikk bo på Studenterhjemmets hotell – Et fredfullt vakkert sted – ”Ja, nå har vi fått de rette æresgjester hit”, sa våre snille oppvartere. Mat fikk vi så vi nesten ble syke – Og godt stell på alle måter.
I Oslo ble vi 5 dager. Et ekstratog med Grinifanger skulle gå gjennom Sverige til Narvik. Og jeg bestemte meg for å ta den turen.
Hjemreisen
Mandag d. 14/5. kl. 14 gikk toget med ca. 200 grinifanger fra Oslo. På stasjonen var møtt en mengde nordlendinger som under jubel og hurrarop ønsket oss lykke på turen. Toget peste av sted gjennom de vakre østlandsbygder. På Kongsvinger stanset toget og vi fikk kjøpe brus.
Da vi passerte grensen så vi fredsmonumentet – to søyler ved siden av hverandre og på toppen to barn som holder hverandre i hånden – Et vakkert talende symbol. Like etter gled vi inn på den første svenske stasjon, Charlottenberg. Der fikk vi en storstilt mottakelse som innledet festferden. Norske flagg vaiet ved siden av de svenske. Et mannssangkor sang mange norske sanger, deriblant fedrelandssangen.
Distriktssjef Emanuelsson ønsket oss velkommen og til lykke med freden og friheten. En kvinnelig representant for Svenska Norgeshjelpen talte også til oss i hjertevarme ord. En mengde mennesker var frammøtt. Etterpå fikk vi bevertning. Deilige smørbrød og ekte kaffe.
I Arvika var det også en strålende velkomst. Flere tusen mennesker hyllet de frigitte fanger. I Karlstad var også mange hundre mennesker møtt fram for å lykkeønske oss. Enda det var sent på kvelden da vi kom til Kristinehamn, var en mengde mennesker møtt fram. Det drysset med blomster over oss.
Tidlig om morgenen passerte vi Örebro, en vakker by på ca. 60000 innb. Så rullet toget inn på Krylbo stasjon, hvor en mengde folk var samlet. Et ekte svensk smørgåsbord ble satt fram for oss. Og vi spiste det vi klarte. I Långsele var det atter en stor mottakelse. Her ble vi innbudt på kino. Fikk se vakre bilder fra Sverige. Et sangkor gledet oss med sin vakre sang. Etterpå fikk vi bevertning.
Neste sted tog rullet inn på var Boden. Flere tusen mennesker var møtt fram. Det var foreninger under sine faner. Med faner i spissen drog de til det store Järnvegshotellet, der vi ble servert en meget solid frokost, mens musikken spilte norske toner.
Så gikk ferden videre til Gällivarre og Kiruna. Det var blitt kjøligere. Barn og voksne var møtt fram i store masser og svang det norske flagg gledesstrålende mot oss. I bergbyen Gällivarre var omtrent alle møtt fram. Her som andre steder var det utdeling av pakker til alle.
Ved middagstider onsdag rullet toget inn på Kiruna stasjon. Der nådde den svenske mottakingshyldest sitt høydepunkt. Det var samlet om lag 4000 mennesker. Også her møtte de forskjellige foreninger under sine faner. I järnvegsstasjonens store saler var det dekket til en festlig middag.
Så bar det skyndsomt vestover. En så ut gjennom kupevinduene og så de norske fjell blåne langt borte. Den svenske hyldest fulgte oss hele veien like til grensestasjonen. Men så rullet toget inn på norsk grunn. I vinduene på Bjørnfjell stasjon lyste et stort ”Velkommen fra Grini”. Så tok den norske hyldning til. Vi gikk av toget og sang: ”Ja, vi elsker”. Atter en gripende stund. Slukkøret og skamfulle gikk tyskerne ut og inn i sine bunkere på Bjørnfjell.
Da toget rullet inn på Narvik stasjon om kvelden, var praktisk talt alle møtt fram. Hver jordflekk og fjellknatt var tett besatt. De mest […] velkomstscener fant sted. Biskop Krohn Hansen m.fl. talte. [Det ble] en feststund vi aldri glemmer. Så stort et tog har visst aldri [gå]tt gjennom gatene i Narvik.
På restauranten fikk vi suppe og brød. Ved midnatt busset [vi] nordover. Jeg gikk av på Bardufoss og ventet der til kl. 17, da [fort]satte jeg til Finnsnes. Her var min kone med bil og tok i mot meg – snart var jeg hjemme hos mine kjære – etter vel 4 måneders fangenskap – Gud hadde holdt sin skjermende hånd over meg og mine hele tida. Et minnerikt kapittel i mitt liv var slutt
Hjertelig hilsen
Rolf Lyngmoe
